Dopere ødelegger idrettens troverdighet fullstendig
Beklager, men for meg er profesjonell sykling en parodi. Da tenker jeg spesielt på landeveisritt. Listen over syklister som har drevet med dop er uhyggelig lang. Listen over tragiske dødsfall på grunn av systmatisk juksing er fullstendig tragisk. Vi leser i avisene om unge friske syklister som blir funnet livløse på diverse hotelrom i mellom-Europa. Hjerte har på uforklarlig vis stanset. Tour De France har sin historie om syklister som har dødd mens de syklet. Som fluer for et sammenbrettet magasin har de klasket i asfalten. Koagulert blod, hjerteinfarkt, amfetamin osv.
At Alexander Vinokourov for et par siden smilende kunne rulle inn til etappeseier i Tour De France er i mitt hode fullstendig uforståelig. Han og alle de andre tidligere dopingdømte skulle selvsagt aldri mer fått lov å delta. Regelverket burde vært slik i alle idretter. Nulltoleranse er eneste vei å gå. I alt for mange år har straffen for å drive med juks vært latterlig lav. Spesielt i sykling. Der har straffene etter min mening vært en vits. To år! Hva er det etter å ha holdt verden og kunkurrenter for narr?
Jeg er klar over at man ikke skal skjære alle over en kam. Det finnes selvfølgelig syklister som er rene. Og det er virkelig synd på dem som i flere år har trent knallhardt for å komme i verdenstoppen. Doperne har ødelagt troverdigheten. Hvem kan ta en idrett seriøst når en av etappevinnerne for to år tilbake beviselig var sprutet full av dop? Disse utøverne ødelegger idrettens troverdighet fullstendig.
Det er dessverre ikke bare i sykling utøvere med elendig moral blir fristet til å dope seg. Friidretten har i årevis innholdt idioter som setter seg selv og idretten i et elendig lys. Vi husker den amerikanske sprinteren Flo Jo med kjeveparti som et muldyr. Hun sovnet inn i 1998 etter hjerneslag. Tidlig på 1990-tallet hadde hun vært behandlet for flere infarkt, både i hode og hjerte. Årsaken kan vi bare gjette oss til.
Ben Johnsen er en annen sprinter som ble tatt i forbindelse med OL i Seoul. Inn til den tid var han uovervinnelig. Selvfølgelig var han det. Han slapp unna døden, men etter dopingdommen reiste han rundt for å drive kappløp mot traverhester. Spør du meg er det en passende straff. Hestekonkurrerende Johnsen er på langt nær alene. Uten å tenke skikkelig etter kan vi nevne Linford Christie, Dieter Baumann, Carl Lewis, og Marion Jones. Listen over diskoskastere og kulestøtere gidder jeg ikke engang komme inn på.
Skisporten er også en idrettgren hvor det hyppig avsløres bruk av doping. Johan Muhlegg er kanskje den mest tragi-komiske i moderne tid. Det så ut som han freste gjennom løypene sittende på moped. Per Olufsson fikk smake på konsekvensene da han forsøkte å henge på ryggen til Mulhegg. Det endte i kollaps. I dag kan Olufsson knapt gå tur med hunden. Muhlegg er det få som vet hvor er. La oss håpe han aldri mer viser seg i et skispor. Selv på påsketur med mandariner og kakao.
Hva er doping? Hva kan aksepteres? Det finnes selvfølgelig lister over forbudte stoffer. Disse kjenner særforbundene og utøverne veldig godt. Jeg ble ikke overrasket over at en ny nordmann nå er blitt avslørt. Jeg har overhodet ingen formening eller forutsetning for å hevde at Erik Tysse er skyldig eller uskyldig. Men vi kan ikke være så naive at vi ikke tror at også nordmenn er involvert i juks. Her får vi hjelp fra historiebøkene.
Tysse forsøkte etter beste evne å gi en forklaring på hvordan slikt kunne skje. Kunne det ha vært fordi han hadde sprøytet jern rett i blodårene i forbindelse med et høydeopphold?
Jeg drev aldri med utholdenhetsidrett og blir derfor litt overrasket at utøvere må ty til slike midler for å kunne gjennomføre trening. Bør det ikke holde med normalt kosthold, hvile og trening? Skal vi tillate høydehus? Er ikke det en form for unaturlig stimuli, eller høres jeg ut som en farfar som gir deg fem kroner til å gå på kino. Aldeles utdatert? Og hva bør være en passende dom for dem som blir tatt? For meg finnes det kun et svar. Livstid.
Fotballen er heller ikke forskånet for dopingsaker. Frank de Boer, Pep Guardiol, Edgar Davis, Sveinung Fjeldstad, og Diego Maradona er noen triste eksempler. Her følger også en liste over norske utøvere som har vært involvert i dopingsaker rettet mot dem. La oss håpe listen ikke blir lenger.
Knut Hjeltnes - Trond Ulleberg- Arne Pedersen- Jan Sagedal- Kåre Sagedal- Lars Arvid Nilsen- Georg Andersen- Aham Okeke- Petter Ribe- Kjell Olav Hauge- Stian Grimseth- Fritz Aanes- Trine Hattestad- Ine Wigernæs- Anita Valen de Vries- Andreas Strand- Sveinung Fjeldstad- Nils Engevik- Erik Tysse. Camiro (spranghest)
Jeg vil gjerne ønske Erik Tysse lykke til med saken. Ingen verdens ting kan føles så urettferdig som å bli uskyldig dømt for misbruk av doping. La oss håpe de som har testet normannen har gjort fatale feil. Den dagen skal jeg med glede stryke ham fra skammens liste.
Permalink
Del med andreGratulerer, Spania
Jeg hadde trodd Tyskland var bedre. Langt bedre. I dagene før semifinalen trodde jeg faktisk at Tyskland kunne slå Spania i semifinalen. Det unge mannskapet hadde imponert meg. Derfor var jeg mer overrasket enn glad da jeg så hvor stor kvalitetsforskjell det var på lagene.
Den var overraskende stor. Spesielt med tanke på resultatene Tyskland oppnådde mot Argentina og England. Gevinstene og 8-1 i målforskjell forteller mer om lagene som allerede er godt i gang med sommerferien. En ferie de neppe koser seg med. Det må være ekstra bittert for både engelskmenn og argentinere å være vitne til hvordan Tyskaland ble utspilt. Ikke rundspilt, men utspilt. Tanken på hvor langt unna de nasjonene egentlig var fra en finale er gigantisk.
Alle kamper lever sitt eget liv. Mot England og Argentina viste Tyskland flott kontringsfotball. Mot Spania fikk de ikke lov. Ballsikre spanjoler hindret overganger. Så enkel og så vanskelig er fotballen. Hvis ditt lag ikke har ballen er det umulig å angripe. Finito final.
Semifinalen mellom Tyskland og Spania viste oss nok en gang hvor mye vanskeligere det er å angripe sett i forhold til det å forsvare seg. Heldigvis for fotballens offensive gleder klarte Spania å bryte ned den tyske muren. Derfor ser det beste laget i VM-finalen søndag.
Hvilke faktorer som utgjør et godt fotballag er avhengig av filosofen som tenker. For meg handler det mest om at laget mitt utspiller motstanderen på grunnlag av egne kvaliteter. Det handler for meg aldri om hvem som gjør det. Jeg kan gjerne heie på Liverpool, men samtidig kan jeg si gratulerer til United. Dere spilte oss ut. Grattis. Fotballag som står lavt på banen i håp om å utnytte motstanderens feil får ingen kreditt i min bok. Absolutt null. Nada. I mine øyne er den type taktikk drepende kjedelig. Andre vil hevde den er fornuftig. Men på lang sikt er den lite utviklende. Både for laget og de individuelle spillerne.
Spania gjorde det alle lag ønsker. De utspilte motstanderen og vant. Gratulerer.
Smil til verden og verden smiler tilbake
Diego Maradona har levd under et umennesklig press. I forkant av VM har Argentinas trener blitt utskjelt og latterliggjort. Verdenspressen har gitt ham det glatte lag. Mye av kritikken kom i forkant og under kvalifiseringen til mesterskapet. Treneren og laget slet med dårlige resultater. Treningsmetodikken og spillemønster ble sett på som rent søppel.
Maradona brukte lang tid på å plukke de riktige spillerne, og ikke minst sammensetningen av dem. To seire i VM er for lite til å geniforklare ham, men sannheten er at Diego Maradona så langt er mesterskapets store vinner. Laget sprudler av spilleglede. Spillergruppen virker homogen, og de står hundre prosent bak den lille ballsjongløren. Så langt har Argentina stått frem som et eneste stort smil.
Diego Maradona har noe de andre trenerne bør misunne ham. Hans humør og tilnærming i vanskelige situasjoner har gitt ham en stor fordel. Man skal ikke undervurdere karisma og utstrålingens kraft. I alle situasjoner ser vi en smilende og offensiv trener. Tilsvarene og egne utsagn gjør ham til en enda mer elsket figur. Han har en en enorm tiltrekningskfraft. På alle.
Treneren kysser avisartikler fra da Argentina ble mestre i 1986. Han skjeller ut journalister for å ikke ha klesstilen i orden. Han erter Pelé, og han klemmer spillerne før kampene på samme måte en mamma gjør når sønnen skal til Kirkenes for å avtjene verneplikten.
Ingenting er så smittsomt som et smil. For en prestasjonsgruppe som skal være samlet i så mange dager er humøret en vesentlig faktor. Det virker som Argentina har funnet den vanskelige balansegangen så langt i turneringen. Maradona er ikke store karen, men akkurat nå fungerer han som verdens beste bølgebryter. Med sin fremtoning tar han presset av spillerne. Jeg tror ikke alltid det er med vilje, men det fungerer aldeles utmerket.
Ta en titt på Frankrikes Raymond Domenech og Nigerias Lars Lagerbeck. Under pressekonferansene ser de ut som skyldige mordere under avhør. De to har garantert mer fotballfaglig kompetanse enn Diego Maradona. Men de mangler galskapen. De mangler smilet. Argentinas trener er i ferd med å smile seg til triumf. Og resten av verden smiler tilbake.
Stakkars mann
3
En helsikkens lyd
29
Mitt beste VM-minne
Her er vårens lag !
35
Roy Hodgson er ufattelig morsom
5
Slipp deg løs Høgmo
11
Koffert-kamper
2
Annans forklaring stinker
28
Runde seks skiller gutter fra menn
1
DIOS
21
Adeccoligaen blir rekordjevn
15
Nydelig dømt
1
Alle opprykkslagene tar poeng i runde to
11
Keepernes sesongåpning
7
Molde er overgangsvinneren
2
