«Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen.»
Hele det fotballelskende Storbritania virker å ha en mening om John Terry`s sidesprang. At hans privatliv blir trukket inn i fotballsammenheng er søkt. Den eneste sportslige linken er at dette skal ha skjedd med en dame som engang hadde vært kjæreste med Terry`s lagkamerat.
Spørsmålet er om slike saker i det hele tatt har noe med Terry som fotballspiller å gjøre? Jeg stiller meg tvilende til det. Om han presterer som han skal for England og Chelsea bør vel personlige handlinger forbli nettopp det. Personlige. Terry har møtt massiv kritikk fra flere hold etter at informasjonen om utroskap ble offentlig. Er det virkelig slik at alle kritikerne har stien ren? Eller burde man valgt å sitere Jesus da menneskene sto klare til å steine damen som var tatt i ekteskapsbrudd. "Den av dere som er uten synd kan kaste den første steien" Alle forsvant og Kristus tilgav kvinnen.
De aller fleste trenger en ny sjanse i livet. Det gjelder grupper i hele samfunnet. Også fotballspillere. Terry fikk ingen sympati eller forståelse av landslagsledelsen. Capello flekket kapteinsbindet fra Terry og viste med handlingen at han mener den tidligere kapteinen har svekket sine muligheter til å styre England-skuta på en troverdig måte.
Henning Berg sier til TV 2 Sporten at kapteiner bør oppføre seg ordentlig. Alle kan si det. Klart vi ønsker at folk oppfører seg flott og er snille mot hverandre. Klart vi ønsker plettfrie kapteiner som er forbilder både på og utenfor banen. Historien viser at det ikke er like enkelt i praksis.
For meg er en god kaptein først og fremst et treningsforbilde. En spiller med stort hjerte både i trening og kamp. En du ønsker å ha ved din side i skyttergraven. Han som løfter deg frem når du trenger hjelp i form av innstilling og stayerevne. Han brøyter vei når det ser aldeles håpløst ut. Kapteiner gir aldri opp. De viker aldri fra sin post.
Det som gjør denne saken spesiel er at en lagkamerat indirekte ble involvert. Men er det nok til at vi skal finne frem kampestenene? Capello mente det var umulig å skille snørr og bart . Herren over det engelske landslaget kastet den første steinen. Måtte han gjøre det? Det er opp til deg å vurdere. Jeg har fremdeles min i hånden.
Permalink
Del med andreVI BØYER OSS I FEIERENS STØV
Tidlig november 1989. Det er høst i Trondheim. Nils Arne Eggen har invitert meg til Trøndelag. Han vil se mine ferdigheter i en planlagt treningskamp for Rosenborg mot Byåsen. Rimfrosten har gjort gresset gult. Banene er dvaske. Selv Rosenborg blir henvist til en oppvarmet grusbane. I det jeg går inn i garderoben ser jeg røyken stige fra grusen. I enden av en lang sti dekket av eikeløv. De mest rutinerte karene rynker på nesen i det Nils Arne Eggen roper ut budskapet. Det blir grus gutta! Spillerne mumler hoderystende, men sier ingenting. Til det har de for stor respekt for mannen i den tykke boblejakken. Mens Eggen veiver med ermene foran ansiktet til Trond Henriksen lar jeg blikket flyte gjennom omkledningsrommet. I jakten på en likesinnet. Det tar ikke lang tid før jeg oppdager han. Like ovenfor meg. En ung mann. Alt for ung til å gro samme bart som Sverre Brandhaug. Nestoren på den tiden skifter tøy samtidig som han på godt "fotballspillervis" klør seg på pungen. Den unge mannen ved siden av enser ikke pungtrikset til Brandhaug.
Han løfter blikket mot meg, og ser snill ut. Jeg forstår vi deler oppfatning om hva som er pent. Piggsveis med langt hår i nakken er en tydelig fellesnevner. Det er ikke bare hårfrisyren som gjør at blikket fester seg. Den unge Rosenborg- spilleren bærer en sort, todelt kjeledress. På føttene har han vernesko. Underlig. Huden er dekket av et tynt lag med sot. Det ser ut som teatersminke. Det er først når han presenterer seg at jeg skjønner sammenhengen.
- Hei, Roar Strand her. Kommer rett fra jobb, ser du. Jeg er feierlærling, sier han. Jeg smiler høflig mens jeg danner meg bilder av høye hus med glaserte takpanner. Vi går ut sammen og følger stien ned til banen.
Roar Strand spiller høyreving. Føttene går som trommestikker hver gang det er naturlig at de skal flyttes. Og det er ofte. Ingen mellomting. Av eller på. Enorm frekvens i alt han foretar seg. Han er ikke god. Heller ikke dårlig. En klassisk overtent unggutt som i løpet av kampen får huden full av de etablerte når han mister ballen. Få kunne den dagen forutse legendestatusen Roar Strand har gjort seg fortjent til i dag.
Den 2. Februar fyller Roar Strand 40 år. Deler vi leveårene på midten finner man antall titler han har hjemme i skapet. 20 stykker fordelt på 15 seriemesterskap og fem cupmesterskap. Han er mestvinnende i norsk fotball. Landslagslaget, Champions League og VM sluttspill. 21 sesonger sammenhengene. Oppturer og nedturer. Strand har opplevd alt. Han er Kongen i norsk fotball. Det finnes sikkert en eller annen i en av verdens kroker som kan dokumentere lenger karriere. Men for oss er Roar Strand et unikum.
Det å fylle 40 er egentlig ingen kunst. Men å vippe til firetallet samtidig som man er sjef på Lerkendal er en prestasjon. Vi bøyer oss i feierens støv. Det vanskeligste må være motivasjonen og selve drivkraften som skal til for å opprettholde nivået. Eller motivasjonen for i det hele tatt å holde på. En ting er å henge med. En annen er det å prestere som han fremdeles gjør. Når de fleste av oss ville trukket inn årene har Roar Strand gjort det motsatte. Kroppen virker utømmelig for energi. Når han spiller fotball ser vi det lyse vinnervilje og engasjement ut av øynene. Selv om frekvensen på trommestikkene har avtatt tar Strand det igjen på den iboende og levende entusiasmen han er født med. En Gudegave. Et forbilde.
Jeg er ganske sikker på at Roar Strand fremdeles spiller fotball fordi det gir ham den gode følelsen. Han har vokst opp i et vinnermiljø. I dag er han den beste representanten vi har. Etter alle årene burde det vært enkelt å finne noe negativt rundt personen.
Jeg har veltet noen steiner i forsøket, men er like fattig.
Det eneste jeg kom på var en kraftig pipebrann på Heimdal i 1989, som følge av mangelfullt feierarbeid. Heller ikke den kan spores tilbake til Roar. Han var selvfølgelig på trening. Og han holder fremdeles på. Gratulerer med dagen.
Stakkar Tom Nordlie
Det er synd på Tom Nordlie. Ikke fordi han med tårevåte øyne fortalte om sønnen som synes det var ubehagelig å gå på skolen. Ikke fordi han mistet jobben, men fordi han er blitt utsatt for noe som er uverdig. Jeg har skrevet det i tidligere blogger og det er passende å gjenta meg selv. Den uvirkelige situasjonen i Fredrikstad kan treneren ingenting for. Alt Tom Nordlie gjorde var å takke ja til en klubb i desperasjon etter bedre resultater. Han valgte å stille seg på kanten av stupet sammen med spillergruppen i jakt på å stå i divisjonen.
Problemet var at spillergruppen dyttet Tom Nordlie utenfor. Med stor kraft presset en gjeng unge menn den nye hærføreren ned i en avgrunn uten bunn. Mytteriet var et faktum. For meg er det ubegripelig at en spillergruppe kunne heve seg over klubben på denne måten. Verre er at ledelsen ikke reagerte. Til og med før ansettelsen av Tom Nordlie så vi rare ansiktsuttrykk da spillere som Gashi og Ramberg ble intervjuet på TV. Som tannlegepasienter med kokte ansikt skar de grimaser i fortvilelse over ikke å kunne si hva de mente om hans kandidatur. Allerede der burde ledelsen satt ned foten.
Men de hadde ingen ledelse i Runar Henriksen. Jeg kjenner ikke mannen, men rådføringen med klubbens indre liv før en treneransettelse må ha blitt forsømt. I den situasjonen Fredrikstad befant seg i på det tidspunktet var det fundamentalt at alle dro i samme retning. At Henriksen og hans menn ansatte en trener som få i spillergruppen mente var riktig forteller om mangel på kommunikasjon. Eller neglisjering. Dessverre for Fredrikstad var dette ikke første gang at kommunikasjonen sviktet. Den tidligere sjefen huskes for å fortelle omverden at klubbens Bosman-spillere var som å vinne i Lotto. I tillegg behersket han aldri å roe den interne uroen på flere andre områder. Som for eksempel opptrinnet mellom Rajo Piiroja og Patrik Gerrbrand. Situasjonene ulmet som et nyslukket leirbål.
Da Fredrikstad likevel valgte å ansette Tom Nordlie i sluttfasen av forrige sesong mener jeg spillergruppen oppførte seg håpløst. Enkelte spillere løftet seg foran klubben. I fotballsammenheng er det en dødssynd. Istedenfor å sette seg i baksetet valgte spillergruppen å stille seg foran redningsskøyten. Det måtte ende i havari. I prinsippet kan det aldri være slik at en spillergruppe eller enkeltindivid skal bestemme hvem som skal trene klubben til enhver tid. Det skjedde i Fredrikstad fordi klubben manglet ledelse og struktur. Alt gikk ut over Tom Nordlie som alltid har en tendens til å lande på føttene. La oss håpe han står fjellstøtt også etter å ha bli dyttet utenfor kanten av klubben han kom for å hjelpe.
Ufattelig
29
Rema 1000 kan hjelpe Åge Hareide
18
På helsa løs.
32
Et herlig drama
47
Er denne mannen en tyrann?
43
En halv Hamren? Nei takk
6
VIKING KONVERTERTE I ADVENTSTIDEN
6
Unge spillere bør styre unna Brann, men Sandefjord er hakket verre.
16
Viking skriker etter en spiss
5
El Clasico
32
Derfor velger Hareide Viking
9
BAK VIKINGS LUKKEDE DØRER
11
OPPRYKKET FÅ JUBLET OVER
36
La oss bidra i fighten
6
Jobben henger i en sytråd
18
