Drillo har ekstrem spisskompetanse
Han er blitt kalt professor og blitt geniforklart for resultatene han oppnår med det norske herrelandslaget. Utallige eksperter og journalister har gjennom årene gått Drillo i sømmene i håp om å finne løsningen på fenomenet. Svarene har vært mange, men ikke entydige. Hva er det Drillo gjør som får et middelmådig landslag til å prestere på den måten vi så mot Portugal? Når den norske treneren komponerer sine tropper hører vi nesten alltid ordet spisskompetanse i forklaringen over hvorfor han valgte akkurat de spillerne. Sannheten er at Drillo besitter sin egen spisskompetanse. Og den er ekstrem.
Drillo er meget flink til å hente inn spillere han vet vil passe perfekt inn i det spillemønsteret han ønsker å gjennomføre. Det er ikke tilfeldig at Bjørn Helge Riise og Christian Grindheim spillere indreløpere. Det er ikke fordi de er flinke å finne mellomrom, slå stikkere, eller bryte gjennom et forsvar med ballen i beina. De er valgt i posisjonen fordi de løper som gale. De løper som de skulle sett fanden på flat mark. De stuper inn i duellene som trente elite-soldater, og er like pliktoppfyllende som et kull labradorer.
Drillo er også ekspert til å balansere laget. Ankerrollen på midtbanen har alltid bestått av ballsikre, defensiv anlagte spillere. Rekdal, Solbakken og nå Henning Hauger. Det er heller ikke tilfeldig at Gamst Pedersen er en av Drillos utvalgte. Han har evnen til å slå gjennombruddspasningen. Han slår gode dødballer og besitter ferdighetene til å foteta lange effektive innkast. På høyre bruker han Huseklepp. Den slanke løpsmaskinen er i stand til å være med på alle kontringer de andre gladiatorene vasker frem fra sine skyttergraver. I går fikk han også den avgjørende scoringen. Det målet hadde aldri kommet om treneren hadde valgt en typisk driblekant som for eksempel Nani eller Queresma på Portugal. I hvert ledd håndplukker Drillo spillere etter sin filosofi.
For å si det rett ut så spiller ikke Norge feiende flott fotball. Til tider er den svak. Vi ser upressede backer som klinker ballen ut over sidelinjen i håp om å nå noen der fremme med en lang ball. Vi ser svært lite kombinasjonsspill. Det er sjelden spillere faller for fristelsen til å strø pasninger langs bakken gjennom motstandernes forsvarsledd. De gjør det ikke av en enkel grunn. De har fått klar beskjed på forhånd. På det området er Drillo også meget god. Hans evne til å få spillerne lojale i forhold til strategien er unik.
I all hovedsak lykkes Drillo fordi han er god til å organisere laget til felles defensiv trygghet. Sjelden ser vi lag som spiller så soneorientert i midtbaneleddet gjennom nitti minutter. Til tider ugjennomtrengelig. Det samme gjelder forsvarsfirerens arbeidsoppgaver. Avstanden fra midtbaneleddet til forsvarsleddet er også av stor betydning. Norge gir fra seg lite rom og gjør motstanderne frustrerte. Dermed lokkes de til å ta sjanser i eget spill. På den måten fremtvinger Drillo-stilen personlige feil. Det betyr overgangsmuligheter og målsjanser. Drillo er ekspert til å slå til når motstanderne er i ubalanse.
Mange mener denne stilen er liten utviklende for den enkelte spilleren. Men det er heller ikke Drillos jobb. Hans jobb er ikke å lære spillerne grunnelementene. Hans oppgave består i å få maks ut av en forhåndsuttatt tropp. Det norske laget lever av resultater, ikke av fine forseringer eller hurtige overstegsfinter. Drillo har fant ut for lenge siden at vi ikke er gode nok til å spille ut de beste nasjonene. Det individuelle ferdighetsregisteret er ikke godt nok. Kanskje i enkelte kamper, men ikke til å nå et sluttspill. Derfor tyr han til annen lut.
I sist Drillo-epoke opplevde vi en lei copycat-effekt. Trenere helt ned til 7-års nivå tenkte system og breakdowns. De gikk hånd i hånd med ungene for å lære dem hemmelighetene til god organisering. De ble selvfølgelig spinn hakke feil. Våre håpefulle må først lære seg å beherske ballen. Demping, pasning, mottak, førsteberøring og så videre. Dette må ligge i bunn og forsterkes.
I sommerens VM så vi ingen lag spille på dem måten Drillo velger. Ikke så ekstremt. En gang vil vi forhåpentligvis bli så gode at vi kan spille den type fotball som verdens beste nasjoner. Da er neppe Drillo trener. Han har sin spisskompetanse på andre felt. Akkurat nå gir det oss resultater vi er stolte av. Mer kan ingen forlange.
Permalink
Del med andreCarew er norges King Kong
Det vil være fullstendig meningsløst å sette en friskmeldt Carew på benken mot Portugal. Han er den farligste og beste vi har. Jeg følger debatten om Carew Vs Moa før Portugal-kampen. Journalistene knekker blyantspissene i kraft av sine meninger, men det finnes bare et svar. John Carew må spille denne kampen. Basta. Gjør gjerne rom for en formsterk Moa som spissmakker eller på kanten, men for herrens skyld ikke sett King Kong på benken.
Jeg hadde gleden av å ha Roy Hodgson som trener i Viking. En glitrende pedagog og et morsomt menneske. Han fikk sagt ting på en tydelig måte.
På spillermøtet foran en av hans første kamper for Viking rakk plutselig Peter Kovacs opp hånden. Han hadde følgende spørsmål: Roy, do you want me to come down to defend on corners and other set-pices? Spørsmålet var relevant. Kovacs lurte på om han skulle ta turen ned for å forsvare laget sitt ved defensive dødballer. Et helt vanlig innspill fra en spiller på et spillermøte. Det var heller svaret som vakte oppsikt: Peter, lets say I´m walking down the streets of London. All of a sudden I´m getting robbed. In my pocket I have a big fucking gun. Am I going to use it or do you think I will throw it away and fight my way out with the fist? Of course you are coming down to defend on set pices, Peter
Vi bet oss i leppene for ikke å le høyt over måten han sa det på. Morsomt, men likevel klart og tydelig. For ham var det en selvfølge å utnytte alle styrker i laget. Det samme gjelder for Drillo og Ola by Rise. Når Portugal gjester Ullevål kan vi ikke la King Kong sitte i lenker. Jeg kjenner Carew så godt at jeg vet han tåler sammenligningen godt. For den er positivt ment. Ubetinget. Hans enorme størrelse gjør ham til en fryktet motstander. Han binder automatisk opp tanker og muskler til motstanderne.
Det er ikke sikkert det er Carew som gjør mål for Norge. Men når vi scorer kan du banne på at Carew indirekte har vært involvert. Se ikke bort i fra at han ligger på bakken med to portugisere på ryggen i det Huseklepp eller noen av de andre smetter gjennom og triller ballen i nettet. Norge er et land med få stjerner. Vi blir ikke bedre av å late som at det finnes konkurranse på spissplassen. Der skal det gjøres plass til en mann. King Kong.
Dopere ødelegger idrettens troverdighet fullstendig
Beklager, men for meg er profesjonell sykling en parodi. Da tenker jeg spesielt på landeveisritt. Listen over syklister som har drevet med dop er uhyggelig lang. Listen over tragiske dødsfall på grunn av systmatisk juksing er fullstendig tragisk. Vi leser i avisene om unge friske syklister som blir funnet livløse på diverse hotelrom i mellom-Europa. Hjerte har på uforklarlig vis stanset. Tour De France har sin historie om syklister som har dødd mens de syklet. Som fluer for et sammenbrettet magasin har de klasket i asfalten. Koagulert blod, hjerteinfarkt, amfetamin osv.
At Alexander Vinokourov for et par siden smilende kunne rulle inn til etappeseier i Tour De France er i mitt hode fullstendig uforståelig. Han og alle de andre tidligere dopingdømte skulle selvsagt aldri mer fått lov å delta. Regelverket burde vært slik i alle idretter. Nulltoleranse er eneste vei å gå. I alt for mange år har straffen for å drive med juks vært latterlig lav. Spesielt i sykling. Der har straffene etter min mening vært en vits. To år! Hva er det etter å ha holdt verden og kunkurrenter for narr?
Jeg er klar over at man ikke skal skjære alle over en kam. Det finnes selvfølgelig syklister som er rene. Og det er virkelig synd på dem som i flere år har trent knallhardt for å komme i verdenstoppen. Doperne har ødelagt troverdigheten. Hvem kan ta en idrett seriøst når en av etappevinnerne for to år tilbake beviselig var sprutet full av dop? Disse utøverne ødelegger idrettens troverdighet fullstendig.
Det er dessverre ikke bare i sykling utøvere med elendig moral blir fristet til å dope seg. Friidretten har i årevis innholdt idioter som setter seg selv og idretten i et elendig lys. Vi husker den amerikanske sprinteren Flo Jo med kjeveparti som et muldyr. Hun sovnet inn i 1998 etter hjerneslag. Tidlig på 1990-tallet hadde hun vært behandlet for flere infarkt, både i hode og hjerte. Årsaken kan vi bare gjette oss til.
Ben Johnsen er en annen sprinter som ble tatt i forbindelse med OL i Seoul. Inn til den tid var han uovervinnelig. Selvfølgelig var han det. Han slapp unna døden, men etter dopingdommen reiste han rundt for å drive kappløp mot traverhester. Spør du meg er det en passende straff. Hestekonkurrerende Johnsen er på langt nær alene. Uten å tenke skikkelig etter kan vi nevne Linford Christie, Dieter Baumann, Carl Lewis, og Marion Jones. Listen over diskoskastere og kulestøtere gidder jeg ikke engang komme inn på.
Skisporten er også en idrettgren hvor det hyppig avsløres bruk av doping. Johan Muhlegg er kanskje den mest tragi-komiske i moderne tid. Det så ut som han freste gjennom løypene sittende på moped. Per Olufsson fikk smake på konsekvensene da han forsøkte å henge på ryggen til Mulhegg. Det endte i kollaps. I dag kan Olufsson knapt gå tur med hunden. Muhlegg er det få som vet hvor er. La oss håpe han aldri mer viser seg i et skispor. Selv på påsketur med mandariner og kakao.
Hva er doping? Hva kan aksepteres? Det finnes selvfølgelig lister over forbudte stoffer. Disse kjenner særforbundene og utøverne veldig godt. Jeg ble ikke overrasket over at en ny nordmann nå er blitt avslørt. Jeg har overhodet ingen formening eller forutsetning for å hevde at Erik Tysse er skyldig eller uskyldig. Men vi kan ikke være så naive at vi ikke tror at også nordmenn er involvert i juks. Her får vi hjelp fra historiebøkene.
Tysse forsøkte etter beste evne å gi en forklaring på hvordan slikt kunne skje. Kunne det ha vært fordi han hadde sprøytet jern rett i blodårene i forbindelse med et høydeopphold?
Jeg drev aldri med utholdenhetsidrett og blir derfor litt overrasket at utøvere må ty til slike midler for å kunne gjennomføre trening. Bør det ikke holde med normalt kosthold, hvile og trening? Skal vi tillate høydehus? Er ikke det en form for unaturlig stimuli, eller høres jeg ut som en farfar som gir deg fem kroner til å gå på kino. Aldeles utdatert? Og hva bør være en passende dom for dem som blir tatt? For meg finnes det kun et svar. Livstid.
Fotballen er heller ikke forskånet for dopingsaker. Frank de Boer, Pep Guardiol, Edgar Davis, Sveinung Fjeldstad, og Diego Maradona er noen triste eksempler. Her følger også en liste over norske utøvere som har vært involvert i dopingsaker rettet mot dem. La oss håpe listen ikke blir lenger.
Knut Hjeltnes - Trond Ulleberg- Arne Pedersen- Jan Sagedal- Kåre Sagedal- Lars Arvid Nilsen- Georg Andersen- Aham Okeke- Petter Ribe- Kjell Olav Hauge- Stian Grimseth- Fritz Aanes- Trine Hattestad- Ine Wigernæs- Anita Valen de Vries- Andreas Strand- Sveinung Fjeldstad- Nils Engevik- Erik Tysse. Camiro (spranghest)
Jeg vil gjerne ønske Erik Tysse lykke til med saken. Ingen verdens ting kan føles så urettferdig som å bli uskyldig dømt for misbruk av doping. La oss håpe de som har testet normannen har gjort fatale feil. Den dagen skal jeg med glede stryke ham fra skammens liste.
Gratulerer, Spania
8
Smil til verden og verden smiler tilbake
Stakkars mann
3
En helsikkens lyd
29
Mitt beste VM-minne
Her er vårens lag !
35
Roy Hodgson er ufattelig morsom
5
Slipp deg løs Høgmo
11
Koffert-kamper
2
Annans forklaring stinker
28
Runde seks skiller gutter fra menn
1
DIOS
21
Adeccoligaen blir rekordjevn
15
Nydelig dømt
1
Alle opprykkslagene tar poeng i runde to
11
