Mens vi venter på Solbakken
Nils Johan Semb brukte ikke lang tid på å bestemme seg for å gi Drillo jobben som landslagstrener på permanent basis. Han har fått et tungt ansvar mens vi venter på Solbakken. Laget kan selvfølgelig ikke ligge i brakk frem til 2012. Det store spørsmålet er selvfølgelig om avgjørelsen er riktig. Har vi når den perfekte langtidsvikaren? Når vi utelukkende ser på resultatene har Drillo en flott CV.
I tillegg er erfaringen noe som taler for at Semb har det riktige navnetrekket på kontrakten. Tryggheten avgjorde. Samtaler og felles fotballfilosofi er nok et annet tema som gjorde at Semb føler han slo yatzy med to terninger.
Den største utfordringen med Drillo som sjef er det klubbene som sitter med. Vi må for Guds skyld ikke stupe i samme fellen som under forrige storhetsperiode til det norske landslaget. Da lot vi oss friste til å kopiere suksessfaktorene langt ned på aldersbestemt nivå.
Trenere og frivillige i lokale klubber lot seg hypnotisere av effektiviteten. Konsekvensen var at små barn ble geleidet rundt på treningsfeltet for å lære stram 4-5-1 formasjon. Kom de litt ut av formasjon hylte mannskoret fra sidelinjen at avstanden mellom forsvar og midtbane skulle være 12-15 meter. Det hadde de fått med seg. På tv. Drillo hadde sagt det. Det ble plutselig morsomt å ligge på egen halvdel og vente på at motstanderne skulle gjøre feil. Foreldre klappet hemningsløst når poden klinket ballen høyt i banen på første berøring. Om den traff en motspiller var av liten betydning. Vi ønsket liten risiko på egen halvdel. Helst null. Filosofien var prentet inn.
Vi misforstod fullstendig. Klubbene satte den individuelle spilleren tilside. Talenter som driblet på egen halvdel ble låst inne på et kott. Ord som ballbehandling, teknikk, og utvikling av det generelle ferdighetsnivået ble neglisjert. Våre håpefulle løp rundt som roboter. Noen ble lurt til å tro at det var veldig attraktivt å være aller best uten ball. Vi så til og med store bedrifter reklamere for akkurat det. Løp Leo, løp! Vi trenger selvfølgelig spillere med forskjellige ferdigheter på alle lag. Men en periode virket det som alle var fortapt om de ikke hadde en Jostein Flo variant å kaste inn på høyre kant.
At det fotballfolket brukte norges slagplan inn mot egne klubber er ikke Drillos feil. Han ba aldri om det. Heldigvis. Stilen kan være direkte hemmende for utviklingen av den individuelle spilleren i ung alder. Her må vi prioritere annerledes. Klubblederne i det ganske land må være sitt arbeid bevisst.
Det er tydelig å se at Drillo har moderert sine synspunkter når vi vurderer måten laget spillerpå i dag. De er likevel hevet over en hver tvil at landslaget er avhengig av gode resultater. Langt mer enn noe annet lag i Norge. Det handler om EM og VM-kval. Det handler og FIFA ranking og norske klubbers håp om internasjonal deltakelse på øverste nivå. På det grunnlaget kan en landslagssjef slippe unna med hva som helst. Bare resultatene er gode nok.
Så blir det opp til andre å ivareta utviklingen av fotballspillere. Forhåpentligvis klarer vi den jobben så godt at vi kan erstatte Drillostilen engang i fremtiden. Neste sjef får kanskje muligheten til å vinne mot gode nasjoner fordi vi besitter ferdighetene som gjør det mulig å spille ut motstanderne. Den dagen blinker i det fjerne. Når den kommer, er opp til oss.
Hvilke signaler sender NFF ut når de ansetter Drillo for en ny periode? Hva er dine umiddelbare tanker om nyheten? Slenger vi pæla i taket, eller reagerer vi med et skuldertrekk? La oss diskutere det vi alle liker. Har Norge ansatt mannen som igjen fører Norge frem og opp?
26 kommentarer
Permalink
Del med andre
