En halv Hamren? Nei takk
Jeg stilte meg selv spørsmålet tidligere i høst. Hva i all verden tenkte Rosenborg da de slapp Erik Hamrén til det svenske landslaget uten å ha erstatter klar? Jeg kan se for meg de heftige diskusjonene og ekstraordinære styremøtene mens saken pågikk. Det måtte ha gått en kule varmt. Hamrén satte et enormt trykk for å få oppfylt sitt ønske. At treneren ønsker en retur til sitt kjære hjemland kan jeg forstå, men at Rosenborg gav etter er for meg en gåte. Det lønner seg alltid å ta menneskelige hensyn. Likevel tror jeg Rosenborg Ballklubb kommer tapende ut av saken.
De valgte å gjemme seg bak en elendig løsning med at Hamrén skal fikse begge deler. Svensken skal trene et solid europeisk landslag samtidig som han er sjef for Norges beste fotballklubb. I Trondheim har de gått for en løsning hvor de frivillig skal skifte trener i august. Hva er det for en løsning? Fotballklubben som i årevis har snakket om kontinuitet som en viktig faktor går mot egne prinsipp når det kommer til den viktigste stillingen i en fotballklubb.
Ingen kan hevde at den lange oppsigelsesperioden er gunstig. Tvert i mot. Derfor leter Rosenborg med lykt og lampe etter en ny mann i stillingen. Klubben har hastverk og de er aller mest klar over det selv. Mellomløsnigen er kun et skalkeskjul.
Fra barneskolen husker de fleste av oss hvordan klasserommet forvandlet seg til en festsal hver gang det kom inn en vikar. Skuldrene ble senket. Intensiteten var lavere og grensene ble tøyet til det maksimale. Arbeidsforholdene ble automatisk dårligere. Slik kommer det til å bli i Trondheim også.
Jeg tviler ikke et nano-sekund på Hamrén og spillernes profesjonalitet. De kommer til å forsøke sitt aller beste. Men det er utrolig vanskelig når alle ikke er tilstedet med dedikerte hjerter. Når et lag gjør sine forberedelser og spiller kamper må alle være hundre prosent tilstede. Kan man være det samtidig som man er landslagstrener for Sverige? Jeg tviler sterkt. Forstyrrelsene og spørsmålene blir mange. Tiltroen svekkes gradvis som et skifte står for døren. Vi snakker ikke om store forskjeller, men vinnermentaliteten, treningshverdagen og moralen til hver enkelt settes på prøve. Lojalitet og tillit er noe man bygger opp over tid.
Enkelte av spillerne vil tidlig i sesongen glede seg til Hamrén skal forsvinne. Spillerne som ikke er på laget vil trippende vente på dagen hvor nye kort skal deles ut. De utgjør over halvparten av en spillergruppe. Vil de etablerte oppbevare like stor respekt og tiltro til en mann som like ofte er i mediebildet vedrørende Zlatan og Oluf Mellberg? Vil Rosenborg opprettholde det samme trykket inn i neste sesong? Svaret er mest trolig nei. Vi snakker om detaljer og marginer i fotball. Trenersituasjonen i Rosenborg kan føre til at laget svekkes i forhold til sesongen 2009.
Dette er Erik Hoftun og de andre lederne smertelig klar over. Usikkerheten skinner som nordlyset over Heimdal en klar vinternatt. Derfor er det en omfattende prosess pågående i klubben. Helt unødvendig og selvvalgt. Mitt tips er at de minst av alt i verden kan tenke seg å starte med Hamrén i januar, for så å bytte ham ut i august. Den løsningen ble laget kun av en årsak. At klubben ikke skulle stå på helt bar bakke i januar 2010. Rosenborg hadde nok håpet at kandidatene tydelig skulle komme frem etter at Hamréns skifte.
De uteblitt og Hoftun skjærer grimaser i ansiktet når han sier at den nye treneren neppe er klar før etter nytt år. Jeg tror Rosenborg kommer til å skifte trener relativt kjapt. Selv om det måtte medføre en uventet kandidat. Erik Hamrén lever neppe ut januar i Trondheim. Han er allerede i det fria-fjellhøga nord. Halve Hamrén har ingen brukt for. Ikke Sverige. Aller minst Rosenborg.
6 kommentarer
Permalink
Del med andre
