VI BØYER OSS I FEIERENS STØV
Tidlig november 1989. Det er høst i Trondheim. Nils Arne Eggen har invitert meg til Trøndelag. Han vil se mine ferdigheter i en planlagt treningskamp for Rosenborg mot Byåsen. Rimfrosten har gjort gresset gult. Banene er dvaske. Selv Rosenborg blir henvist til en oppvarmet grusbane. I det jeg går inn i garderoben ser jeg røyken stige fra grusen. I enden av en lang sti dekket av eikeløv. De mest rutinerte karene rynker på nesen i det Nils Arne Eggen roper ut budskapet. Det blir grus gutta! Spillerne mumler hoderystende, men sier ingenting. Til det har de for stor respekt for mannen i den tykke boblejakken. Mens Eggen veiver med ermene foran ansiktet til Trond Henriksen lar jeg blikket flyte gjennom omkledningsrommet. I jakten på en likesinnet. Det tar ikke lang tid før jeg oppdager han. Like ovenfor meg. En ung mann. Alt for ung til å gro samme bart som Sverre Brandhaug. Nestoren på den tiden skifter tøy samtidig som han på godt "fotballspillervis" klør seg på pungen. Den unge mannen ved siden av enser ikke pungtrikset til Brandhaug.
Han løfter blikket mot meg, og ser snill ut. Jeg forstår vi deler oppfatning om hva som er pent. Piggsveis med langt hår i nakken er en tydelig fellesnevner. Det er ikke bare hårfrisyren som gjør at blikket fester seg. Den unge Rosenborg- spilleren bærer en sort, todelt kjeledress. På føttene har han vernesko. Underlig. Huden er dekket av et tynt lag med sot. Det ser ut som teatersminke. Det er først når han presenterer seg at jeg skjønner sammenhengen.
- Hei, Roar Strand her. Kommer rett fra jobb, ser du. Jeg er feierlærling, sier han. Jeg smiler høflig mens jeg danner meg bilder av høye hus med glaserte takpanner. Vi går ut sammen og følger stien ned til banen.
Roar Strand spiller høyreving. Føttene går som trommestikker hver gang det er naturlig at de skal flyttes. Og det er ofte. Ingen mellomting. Av eller på. Enorm frekvens i alt han foretar seg. Han er ikke god. Heller ikke dårlig. En klassisk overtent unggutt som i løpet av kampen får huden full av de etablerte når han mister ballen. Få kunne den dagen forutse legendestatusen Roar Strand har gjort seg fortjent til i dag.
Den 2. Februar fyller Roar Strand 40 år. Deler vi leveårene på midten finner man antall titler han har hjemme i skapet. 20 stykker fordelt på 15 seriemesterskap og fem cupmesterskap. Han er mestvinnende i norsk fotball. Landslagslaget, Champions League og VM sluttspill. 21 sesonger sammenhengene. Oppturer og nedturer. Strand har opplevd alt. Han er Kongen i norsk fotball. Det finnes sikkert en eller annen i en av verdens kroker som kan dokumentere lenger karriere. Men for oss er Roar Strand et unikum.
Det å fylle 40 er egentlig ingen kunst. Men å vippe til firetallet samtidig som man er sjef på Lerkendal er en prestasjon. Vi bøyer oss i feierens støv. Det vanskeligste må være motivasjonen og selve drivkraften som skal til for å opprettholde nivået. Eller motivasjonen for i det hele tatt å holde på. En ting er å henge med. En annen er det å prestere som han fremdeles gjør. Når de fleste av oss ville trukket inn årene har Roar Strand gjort det motsatte. Kroppen virker utømmelig for energi. Når han spiller fotball ser vi det lyse vinnervilje og engasjement ut av øynene. Selv om frekvensen på trommestikkene har avtatt tar Strand det igjen på den iboende og levende entusiasmen han er født med. En Gudegave. Et forbilde.
Jeg er ganske sikker på at Roar Strand fremdeles spiller fotball fordi det gir ham den gode følelsen. Han har vokst opp i et vinnermiljø. I dag er han den beste representanten vi har. Etter alle årene burde det vært enkelt å finne noe negativt rundt personen.
Jeg har veltet noen steiner i forsøket, men er like fattig.
Det eneste jeg kom på var en kraftig pipebrann på Heimdal i 1989, som følge av mangelfullt feierarbeid. Heller ikke den kan spores tilbake til Roar. Han var selvfølgelig på trening. Og han holder fremdeles på. Gratulerer med dagen.
3 kommentarer
Permalink
Del med andre
